Da mottes vi jammen igjen. Haper inderlig at oppfolgeren, altsa innlegg nr.2 svarer til forventningene. Jeg skal prove a dekke mine siste timer, og hvordan det er a vare Bjarte Morvik akkurat na.I skrivende stund befinner jeg meg i en identisk IKEA kontorstol som jeg har sett tusenvis av i Norge. Jeg har nettopp spist frokost og har det egentlig javli digg. Men la oss begynne fra begynnelsen.
Da vekkerklokken lyste og skrallet natt til Onsdag forigje uke, skjedde det noe. Av en eller annen grunn hadde jeg ikke tenkt sa mye rundt hva jeg egentlig begav meg ut pa. Men samtidig som volumet fra den noksa irriterende vekkerklokken steg, innsa jeg samtidig i storre og storre grad hva jeg faktisk holdt pa med. Klokken var halv fire, jeg hadde sovet i to timer og var pa vei til USA! Etter det
husker jeg faktisk ikke en dritt for jeg omsider satt pa flyet til Gardermoen. Om dette kom fra nervositet tviler jeg pa, jeg hadde heller satt en knapp pa at jeg sov.
Like plutselig som det hadde gatt opp for meg hva jeg holdt pa med, stod jeg pa Gardermoen. Jeg ble blandt annet rundlurt av Narvesen som solgte meg en bedriten brun salat for 79kr. Etter fiaskoen seg jeg rundt og fant til slutt motestedet og kom i prat med de andre AFS'erne. De var faktisk alle meget hyggelige, og jeg kan vel nesten si at vi koste oss der vi stod og pratet om hverandres vartsfamilier.
Na hadde jeg forovrig folelsen av a ha vart vaken alt for lenge, sa jeg ponsket ut en ganske sa finurlig plan om a sove pa vei til London. Men hver gang jeg sovnet, falt et lem ut i midtgangen som ALT for ofte ble patruljert av en rimelig tykk flyvertinne som jeg faktisk ble imponert over at klarte a manovrere seg fram og tilbake i flyet. Men for at dette tykke mennesket skulle klare a skvise seg gjennom den trange midtgangen, kunne verken mitt hode, arm eller fot henge dinglende ut fra setet. Jeg ble derfor pent vekket med et tikk takk pa hodet med en hyppighet pa rundt hvert 5te min, og bestemte meg til slutt for a holde meg vaken.
Av ren latskap, og kanskje litt for a spare dere fra a lese en hel del med dritt, spoler vi fram til flight B269 straight to US of A. Jeg hadde sett meg lei av tykke flyvertinner og dumme serveringstraller, og satte meg derfor innerst. Et stort og uflaut
faen jallet i det to etasjers flyet idet jeg dro fram mp3 spilleren og pa brutalt vis fant ut at jeg hadde mistet en propp til headsettet. Pa toppen av det hele hadde jeg glemt a sette den pa lading kvelden for, og den hadde batterilevetid pa 30 %. I mit stille sinn tenkte jeg noe i denne duren: javel, det kan ikke bli verre". Men det ble det. Til ingens overraskelse falt jeg i dyp sovn, eller ordet transe vil vel kanskje beskrive min tilstand bedre, og gikk glipp av foringsprossessen. Da jeg vaknet hadde jeg drept for sette tennene i den plastikkmaten som serveres pa fly. Too late.
Pa L.A X (flyplassen i L.A) ble vi vel mottat av AFS USA. Bussen som gikk til hotellet hvor vi skulle tilbringe natten var full. Jeg og to andre jenter fra Italia ble tatt under vingene til Martha. En AFS legende om sa kan sies. Men dette sparte ikke nesen min fra den INTENSE lukten av kattePISS som la spredt som en tykk take i hele huset. Heldigvis ble jeg forflyttet videre til hennes datter samme kveld, det ble ikke italienerne. Jeg har sett dem siden, sa ja - de er i livet. Men jeg tviler pa at luktesansen deres virker i den nermeste framtid.
Stereotypen USA-underklasse ble definitivt confirmed da jeg ble servert fastfood bade til kvelds, frokost og lunsj. Noe jeg til min store forskrekkelse faktisk not, og gjerne kan gjore igjen (5 tacos + medium Cola pa tacobell er thumbs up). Men jeg ble dradd ut av elendigheten da Marilee dukket opp. Hun er min vertsmor i en uke mens the Worley-Hagens chiller pa Hawaii. Hun er, var, og kommer nok alltid til a vare en av de mest godhjertete menneskene jeg har mott. Hele familien er knall, og jeg henger ut med hennes to sonner (Cody 16 og Lucas 18) og deres venner heile tio. Jeg kunne fint oppholdt meg her i mer enn en uke. Vi har allerede vart pa 30 miles sykkeltur og deep sea fishing de siste dagene. Fisketuren varte vel i rundt 5 timer, og jeg fikk vel omkring - en fisk. Noe som nermest var deprimerende. Sykkelturen var herlig, vi syklet til Laguna Beach og tilbake. Den var kanskje litt lang, i og med at bakenden min har det vondt for a sitte selv i en myk sofa. Men men -
Jeg er i USA, har det herlig og er pa vei ut til badebassenget i hagen.
Eventyret er igang.
