mandag 22. september 2008

AFS

Da var nok en helg med nok et traurig AFS mote omsider forbi. Som hvilken som helst sliten skoleelev  en fredag ettermiddag var jeg donn klar for de fire nyinnspilte Southpark episodene som la trygt lagret pa husets dvd spiller. Men hapet, for ikke a si drommen, ble trakket, stampet og stukket i hjel da jeg sa paste-it-lappen hengende pa kjoleskapet.  "Remember the AFS meeting today" 

Shit.

Det kan du godt si. 

Dette var dyp drit, tvers igjennom. Jeg visste det. Min helg var pa vei til a bli besudlet av AFS's fingre. Southpark stupte ut av vinduet og krasjlandet i bosspannet. Mine instinkter fortalte meg at det var tid for a romme. Men jeg ble staende lammet, paralysert. Kroppen nektet a lystre hjernens desperate skrik.

Jeg ble eid. 

Omtrent 30 minutter senere var vi pa veien. Bjarte, Tracy og en rod Toyota. Jeg er usikker pa om det var latskap, sinne eller irritasjon som koddet til pakkingen min. Jeg satt i frontsetet med en relativt tom ryggsekk mellom beina. Heldigvis hadde jeg husket noe, tskjorte og undikk. 

For a gjore en lang kjedelig helg kort og klagende: Vi brukte tre dager pa 30 minutters info. No service, no air condition, no phun.

Tiden flyr kanskje nar man har det goy, men pa AFS moter star den pa stedet hvil. 

mandag 15. september 2008

Picking oranges in Orange County

Min amerikanske bestefar har i dagesvis, for ikke a si ukesvis forsokt a dra meg og Dane med ut for a plukke Appelsiner. Men det var forst i gardmorges forslaget omsider slo gjennom. Vi snorte pa oss skoene og smurte oss inn med solkrem men var egentlig klar for noen timer foran tv'en. At dette kunne bli underholdene kan jeg erlig inromme vi tvilte pa. Vel, sa feil kunne vi ta.

Vi ble utdelt hver var slags lang pinne. Dene pinnen hadde som funksjon a rive ned alt av apelsiner, edderkopper, blader og ymse i en rekkevidde pa omtrent 2 meter.

Som dere sikkert skjonner, utartet naturligvis plukkingen seg. Etter 15 minutter var apelsinplukking ingen lek. Det var ikke morro. Det var en konkurranse. DON'T STEAL MY ORANGES!
















Eierne av apelsinfarmen (om det er hva det heter) var utrolig hyggelige og sote mennesker der de vandret rundt hand i hand. Da jeg tok bilde av dem med telefonen min sa de at de aldri hadde sett et hvitt kamera for. Morsomt - for da jeg 10 minutter senere tok en telefonsamtale med kameraet skjonte de ingenting. Times changing huh?




















Mr. and Ms. Bryant thanks for the oranges!

O is for Oranges, thats good enough for meee.

Later

søndag 14. september 2008

It's raining rain rain rain. Srsly

Det har faktisk skjedd. Det forhatte fenomen som herjer i var hjemby Bergen, har forfulgt meg tusenvis av mil og vi mottes sannelig igjen i O.C ogsa. I pausen mellom 2 og 3 skoletime falt det faktisk vanndannelser fra himmelen, og rundt meg stod ungdommer seende ut som sporsmalstegn. Noen lo, andre gren - jeg gikk under tak.

Orange County, California, USA - jeg er skuffet. Trodde det skulle bli clean sheet.
31 soldager - 1 regndag.

søndag 7. september 2008

Rock band - morsomt?

uhrm, ja.

Jeg har ingen idé om det annerkjente musikkspillet rock band er kommet ut i Norge enda. I usa er det, og jeg satt meg ned pa trommene i går, natt til mandag. Guitar heroman som jeg en gang var, gjorde opplevelsen nermest nostalgisk der jeg sa hvite, rode, gronne og bla striper fyke rundt pa skjermen. 

Jeg satt meg ned med en trommestikke i hver hand, fullt klar over at min rytmesans ikke ville kope med vanskelighetsgrad expert. Likevel var folelsen av udugelighet sterk da jeg tapte etter rundt 10 sekunder. 

Da jeg omtrent 30 minutter og 5 sanger senere satt med blemmer i hendene, forstod jeg at nok var nok. 

La meg si det slik: jeg hadde og har ingen forhåpninger om å ikke bli avhengig. Om jeg ikke blogger og holder meg unna sosiale netverk en tid framover vet dere hvorfor - jeg spiller rock band. 

The show must go on.

fredag 5. september 2008

Study from new books but from old teachers

Da var sommeren offisielt over. Eller strengt tatt varer den aret rundt her i O.C, men det er en annen sak. Uansett, skolen har altsa begynt igjen, og jeg ma ga - om jeg vil eller ei.

Skolen heter Foothill High og er plassert 10-15 minutter fra Tustin Ranch hvor jeg bor. Denne tidsberegningen er selvfolgelig 100 prosent avhengig av hvor hissig pa groten eller gassen eller hvor slapp pa bremsen du er.

Etter en droy uke pa skolen har jeg forstatt at ORDNUNG MUSST SEIN. For dere som var sa heldig a unnga tyskmarerittet gjennom ungdomsskolen betyr dette at regler MA folges. Det er faktisk plassert vakter overalt rundt pa campus, og ja - de ser ned pa verden. Solbriller, pornobart, hendene i kors og buksene over navlen. Way to go champ.

FAgene jeg har valgt er
- English 4
- Calculus (tilsvarer matte)
- Physics
- American Gov
- Economics
- Soccer

Forste skoledag var egentlig som forventet. Se en hvilken som helst sapeopera eller fjortisfilm hvor bottevis av kids henger forran skoleskapene sine. Tre tusen unger som spreller rundt. Intenst.

Hverdagen er desverre begynt. Lekser, rydding og no phun er realitet.

tirsdag 2. september 2008

Disneyland - The happiest place on earth

I dag, 2 september gjorde jeg min forste snasige disneyland debut. Jeg har aldri besokt Disneyland for, og var naturlignok spent som et barn.

Etter 10 minutter med bilkjoring og solkreminnsmoring parkerte vi omsider pa parkinglot Goofy 7b. Om intet annet hadde Disneyland iallefall en stor parkeringplass. Videre ble vi eskortert inn til selve parken via noe jeg i mangel pa ord vil kalle en lang golfbil.

Vi apnet ballet med gliding over america eller noe i den duren. En ride bygget til ere for min Amerikanske onkel som visstnok var en pioner innenfor paragliding. Morsomt nok kom vi i prat med Kyle Maynard der vi stod a ventet. Jeg har altsa mott en kjendis med verken armer eller ben. Fett.
http://www.cbn.com/700club/Guests/Bios/Kyle_Maynard111005.aspx

Selvom jeg var ganske busy pa rollercoasterene fikk jeg ogsa tid til a handhilse pa langben. Toff som jeg er fikk jeg en klem av mikke mus, en klem som viste seg a vere preget av flere timers hardt arbeid i solsteik med et sort kostyme. Med andre ord, jeg vil aldri glemme den svette klemmen Mikke Mus en gang gav meg. Takk, et minne.

Som Walt Disney selv sa: It's the place where dreams come true. For min del stemte dette da jeg fikk sette tennene i det storste stykket med kylling eller whatever det var.



Profile picture @ facebook. izi