Shit.
Det kan du godt si.
Dette var dyp drit, tvers igjennom. Jeg visste det. Min helg var pa vei til a bli besudlet av AFS's fingre. Southpark stupte ut av vinduet og krasjlandet i bosspannet. Mine instinkter fortalte meg at det var tid for a romme. Men jeg ble staende lammet, paralysert. Kroppen nektet a lystre hjernens desperate skrik.
Jeg ble eid.
Omtrent 30 minutter senere var vi pa veien. Bjarte, Tracy og en rod Toyota. Jeg er usikker pa om det var latskap, sinne eller irritasjon som koddet til pakkingen min. Jeg satt i frontsetet med en relativt tom ryggsekk mellom beina. Heldigvis hadde jeg husket noe, tskjorte og undikk.
For a gjore en lang kjedelig helg kort og klagende: Vi brukte tre dager pa 30 minutters info. No service, no air condition, no phun.
Tiden flyr kanskje nar man har det goy, men pa AFS moter star den pa stedet hvil.